Norges Seilforbund forsøkte et helt nytt finaleformat i årets Mesternes Mesterskap. Etter en kvartfinale der de som plasserte seg fra nummer 5 til 14 i kvalifiseringen seilte, fortsatte de 7 beste til semifinalen, der de møtte nummer 2, 3 og 4 fra kvalifiseringen. Fra semifinalen gikk så de 4 beste, og de møtte vinneren av kvalifiseringen. Og i finalen – der skulle alt avgjøres i én og samme seilas.

Best i kvalifiseringen var de regjerende mestrene: Kristoffer Spone, Christen Horn Johannessen, Børre og Sigurd Hekk Paulsen. De hadde vært stødigheten selv. Gjennom de syv flightene kvalifiseringen bestod av, kom de aldri i mål dårligere enn som nummer tre. Det ga dem en klar seier og garantert finaleplass.

Anders, Morten, Espen og Andreas tok seg derimot til finalen gjennom både kvart- og semifinalen.

– I kvartfinalen var vi litt ille ute. Vi trodde vi seilte konservativt, men så kom det et vindskift på første kryss, og da ble det plutselig ganske vanskelig å kare seg videre blant de syv. Men det gikk akkurat.

De kom i mål på den syvende og siste plassen som ga billett til semifinalen. I den gikk det bedre, men de var ikke helt på topp. De kom på 3. plass.

‍

Større og større risiko

– Jeg synes det nye formatet er fint, og for vår del klaffet det jo veldig bra. Man må seile godt og ha litt stang inn for å komme videre i del-finalene. Det er ikke et format der stødig og stabil seiling blir premiert. Men det er likt for alle. Alle vet hva de går til og må forholde seg til det og ta risiko der etter.

Anders forteller at med syv videre fra kvartfinalen og bare fire videre fra semifinalen finalen, betyr det at man må ta større og større risiko.

– I finalen la vi stor vekt på ikke å dumme oss ut i starten. Vi ønsket en start som ga oss muligheter til å ta et eget veivalg. Vi hadde sett at le-starten var risikabel, fordi du ikke nødvendigvis ville få så god start at du kunne slå og gå foran feltet. Så vi la opp til en start på midten av linjen. Vi traff ekstremt bra på farten og posisjonen og seilte over båtene til le for oss.. Dermed fikk vi slått babord før båtene i le, og ettersom det kom et vindskift i mot på tampen av det legget, kom vi oss foran alle på første merke.

Og der holdt de seg seilasen ut. Peder Jahre, Pål Tønnesson, Marius Falch Orvin og Sivert Denneche kjempet om 2. plassen med de regjerende mestrene, og vant den kampen. De fire vinnende seilerne vant Mesternes Mesterskap og kongepokalen for første gang.

– Det var utrolig kult. Det er en seier som henger veldig høyt, sier Anders.

‍

65 kilo i Optimist

Anders begynte som mange andre å seile Optimist. Naturlig nok ettersom seiling var noe familiens voksne drev med på fritiden. Anders tok sine første turer alene i Optimisten ut fra KNS’ seilsenter Ulabrand – og ut på Lysakerfjorden da han var ni-ti år..

– Men jeg ble aldri ordentlig god i Optimist, og da jeg var 14 år veide jeg 65 kilo. Det ga ikke akkurat noen god båtfart…

Optimisten ble satt til side og sammen med vennen Tobias Tjøm begynte han å seile 29er. Det var en type seiling som ga mersmak, og etter noen år ble blikket rettet mot storesøsteren 49er. Klassen så ut til å få et begynnende fotfeste i Norge, og i Anders’ hode begynte en tanke om å seile OL å forme seg.

– Jeg bestemte meg for å flytte til Danmark for å studere og seile der.

Danmark hadde på den tiden et verdensledende 49er-miljø.

– I Danmark traff jeg Christian Gormsen som jeg seilte med i et års tid sammen med de aller beste. Det ga en utrolig læringskurve, men det å være et norsk/dansk team, var ikke bare enkelt. Så jeg begynte etter hvert å studere mer og seile mindre. Jeg la seilingen mer eller mindre på hylla.

49er-gjengen betyr mye

Tilbake i Norge igjen fikk han sjansen til å seile sammen med Ludvig Johansson i 49er etter at Bror With hadde gitt seg som makker med ham, men også det rant ut i sanden.  Så da ble det studier på full tid igjen. Og litt kiting på si. Anders studerte energi og miljø på NTNU og spesialiserte seg på elkraft-teknikk. Det førte ham videre til en jobb som ingeniør i Equinor i Oslo da studiene var ferdig.

– Da tok Morten Røisland kontakt. Han hadde en 49er liggende og lurte på om jeg ville være med. Jeg kjente ikke Morten så godt, men jeg ble med på noen tirsdagsregattaer. Og det var veldig hyggelig. På den tiden var det en veldig fin 49er-gjeng på vei opp, deriblant broren min, Alexander. Så da balet det på seg, og jeg ble kjent med alle 49er-gutta: Jostein Aker og Jacob Undrum, Mathias Berthet og Jeppe Nilsen, Mads og Tomas Mathisen. Vi ble en fin gjeng, som siden har holdt sammen.

Og dette samholdet førte også til seiling i storbåt; X-41 og X-35. Med på laget var også Sigurd Tveit. Denne seilingen førte videre til litt J/70-seiling med teamet «Still Crazy» og brødrene Bordal.

WASZP som hyttebåt

– Samtidig hadde også familien anskaffet en WASZP som hyttebåt. Så jeg begynte å seile litt med den. Den er teknisk krevende og har mye til felles med 49er. Dessuten er det en veldig kul båt fordi det rett og slett er veldig gøy å seile den – bare for å være utpå og seile.

Anders forteller at han er blitt god til å lese værmeldingen, for med en krevende jobb og begrenset tid, må han time timene på sjøen til tider hvor det er vind. Etter hvert ble det også noen regattaer i WASZP – noe som har ført til to NM-gull og en sølvmedalje i år bak Markus Berthet. Markus var imidlertid allerede kvalifisert for årets Mesternes Mesterskap ved å ha vunnet WASZP European Games, så da ga sølvmedaljen Anders billett til Mesternes Mesterskap.

Og laget hans, det ble satt sammen slik:

– Morten Røisland var jo den som fikk meg tilbake til seilingen for alvor da han spurte meg om jeg ville være med ham i 49er, og Morten hadde vært med meg i Mesternes Mesterskap både i 2021 og 2022.

– Espen Tønnesson var med på X-35-laget i VM for noen år siden. Jeg kjente ham ikke så godt da, men jeg så jo at han var en god seiler og en fin fyr. Da vi manglet en på Still Crazy-laget i J/70-NM i år, ringte jeg til Espen og tilbød ham en pakke: Skulle han være med i NM, måtte han også være med i MM. Han takket ja.

– Andreas Myhrvold seilte jeg med for første gang i sommer, og også han ble med i NM, så vi stilte med det samme laget i NM som vi gjorde nå i Mesternes Mesterskap. I NM ble vi nummer fem og det ga oss mye god trening til MM.

‍

Forsvarere i 2024

Under Mesternes Mesterskap hadde Andreas førsteposisjon om bord. Morten satt bak ham, deretter Espen og så Anders på roret.

– Normalt er Espen taktiker, men på en kort og hektisk bane som i MM, må den som sitter med pinnen, ta avgjørelser veldig fort. Så vi praktiserte det slik at Espen styrte narrativet når vi seilte og kom med overordnet in put, mens jeg tok de kjappe avgjørelsene. Andreas og Morten fulgte med på båter og vind og ga info om det, samtidig som de trimmet aktivt. Det var veldig skiftende forhold, så trimmingen var veldig viktig.

Oppskriften holdt til seier da det gjaldt som mest, og nå er laget i posisjon som regjerende mestere i 2024. Om det blir nøyaktig det samme laget til neste år, vet han ikke, men han har en lillebror som kommer hjem fra Australia neste år som vil banke på døren.

– Jeg håper laget faller på plass av seg selv, så jeg slipper å ta noen vanskelige avgjørelser.

18 fot skiff i Oslofjorden

Det er imidlertid ikke bare MM Anders kan glede seg til til neste år. Da går VM i WASZP i Sandefjord, og der akter han å være med.

– Men da må jeg nok legge inn mer trening skal jeg ha noe der å gjøre. Jeg ser jo hvor utrolig god Markus Berthet er blitt.

Det er også en annen spennende begivenhet Anders ser frem til til neste år:

– Vi i 49er-gjengen har gått sammen om en australsk 18 fot skiff som vi har kjøpt brukt i Sveits og som vi har pusset opp i år. Den har den største riggen og vi skal rigge til slik at vi står fire i trapes. Den gleder vi oss til å seile med til neste år. Det blir gøy å seile en så rask og kul båt sammen med en fin kompisgjeng. Så det vil jeg forsøke å få til så mye som mulig, sier Anders Hylen Klippenberg – fersk «Mesternes Mester».

‍

‍